Arne O. Holm mener Jeg har aldri gitt laksenæringa lov til å stjele min kyst-identitet

Havbruk eller oppdrett har vært avgjørende for utviklingen av mange lokalsamfunn langs kysten. Men kysten er mer enn bare oppdrettsanlegg, og kystfolket har mer til felles enn laksemerder.

Jeg er en del av kystfolket som ser naboholmen i ei nesten uberørt villmark ute i havet bli sprengt i filler for å øke profitten og slippe skatt.

Jeg er del av kystfolket

Jeg er en del av kystfolket som trues av gigantiske, eksperimentelle dieselfyrte havfarmer rett utenfor stuedøra, midt i Lofottorskens lekegrind.

Jeg reiser kontinuerlig langs den nordnorske kysten og ser kommuner så lutfattige at de aldri vil få rå til å subsidiere kaianlegg for oppdrettsnæringa. Kysten er min identitet.

I aviser, radio og på TV pumpes jeg full av nyheter om at jeg gjør opprør. At jeg er i harnisk. På grunn av et forslag om grunnrente i oppdrettsnæringa.

Oppdrettskommunen Oslo

Målt etter eierskap er Oslo Norges største oppdrettskommune. Jeg har til gode å møte hovedstadsinnbyggere som kaller seg kystfolk av den grunn. Ei heller ser jeg at det er noe opprør på gang mot lakseskatten i Oslo rådhus.

Mer enn en tredjedel av den «norske» oppdrettsnæringa har utenlandske eiere, som Mitsubishi Corporation. Men jeg har aldri hørt eierne av Japans største handelsselskap med 80.000 ansatte, omtale seg som kystfolk. Det skulle tatt seg ut. Med 1.700 selskaper i 90 land, er Cermaq i Norge som en fotnote å regne.

Grunnrenteskatten er under utarbeidelse, og treffer neppe 100 prosent der den skal. Det finnes åpenbart lokalt eide, i internasjonal sammenheng små selskap, som «straffes» urimelig hardt.

Ikke et angrep på kysten

At store oppdrettsselskap, enkelte ordførere og ansatte i oppdrettsnæringa protesterer mot grunnrenteskatt, betyr likevel ikke at den er et brutalt angrep på kysten eller oss kystfolk. Ordningen, avhengig av hvordan den til slutt skrus sammen, er en omfordeling av rikdom.

Det er et forslag om å ta tilbake noe av den såkalte superprofitten som oppstår når private eiere, norske som utenlandske, får gratis tilgang til en felles ressurs, i dette tilfellet havet.

Det kan være ei håndsrekning til kommuner så fattige på penger at de må skru av gatelysene i årets mørkeste måneder.

Det er kommuner så langt fra oppdrettsnæringens lobbygerilja at de ikke en gang kan drømme om oppvarmede fortauer og gigantiske idrettsanlegg, gitt i gave fra ei næring som sørger for sine nærmeste, men som nå kjemper med nebb og klør mot en nasjonal dugnad.

Jeg skriver kan fordi den neste diskusjonen handler om hvordan statens økte skatteinntekter blir fordelt. Det er en annen, men i alle fall like viktig diskusjon, ikke minst sett fra nord.

Det er en ærlig sak at næringa kjemper for egen makt og pengemakt, men det går ei grense når budskapet selges inn som om kyst-Norge er i opprør.

Anstendighet

Jeg skjønner ordførere fra både Senterpartiet og Arbeiderpartiet som reiser seg i protest mot egen regjering fordi de sitter i lokalsamfunn som nyter godt av denne næringa. I anstendighetens navn burde de også flagge at de er imot den omfordelingen av rikdom som ligger til grunn for forslaget om økt skatt.

Jeg skjønner dem, men jeg er også en del av kystfolket. En del av kystfolket som drømmer om en offentlig formue stor nok til å bære armoden som treffer deler av den nordnorske kysten.

Kommuner som har sett hvordan ressursene i havet blir til rikdom så langt unna fangstområdene at mange av innbyggerne knapt nok vet hvor det er, langt mindre har hatt råd eller tid til å reise dit.

Ikke et opprør

Noen oppdrettsmilliardærer flytter til Sveits eller truer med å flytte til Sveits for å redusere skatten på sine gigantformuer. Vi, det egentlige kystfolket, sitter igjen som gisler i et påstått kystopprør mot økt lakseskatt.

Det er mange grunner til at kystfolket bør gjøre et opprør. Grunnrenteskatten er ikke en av dem. Derfor er det heller ikke noe opprør på gang, selv om det er mange lobbyister på gangen.