Arne O. Holm mener Med utsikt til innsikt i Longyearbyen på Svalbard

Tilfeldighetene vil at jeg leser Forsvarskommisjonens rapport mens jeg befinner meg i nettopp Longyearbyen. På 78 grader nord ser jeg en alvorstung kommisjonsleder, Knut Storberget, som overleverer sine konklusjoner og analyser til den norske forsvarsministeren.

Lite å smile av

Bjørn Arild Gram takker og bukker. Det er lite å smile av i et dokument hvor utsikten til innsikt går gjennom et dokument gjennomsyret av militære trusler. Budskapet er både dystert og kostbart.

Dystert fordi vi som lesere, gjennom 364 tettskrevne sider, forberedes på en mulig krig. Kostbart fordi kommisjonen mener dagens forsvar ikke kan håndtere ei slik krise.

Jeg løfter kaffekoppen og speider ut av vinduet etter en utsikt som gjennom flere tiår har gitt med energi og ro. Jeg speider forgjeves. Men utsikten er borte. Den vakre Isfjorden og de mektige, kvitmalte fjellene som omringer Longyearbyen er erstattet av en massiv blokkbebyggelse.

Byen har rigget seg for en annen tid, og forklaringen finnes i Forsvarskommisjonens ferske rapport.

Fikk krigen i fanget

Det startet 17. desember 2021, hvor kommisjonen fikk i oppdrag «å vurdere de sikkerhetspolitiske utfordringene for Norge». Medlemmene hadde knapt startet arbeidet før Russland gikk til angrep på Ukraina to måneder senere.

Den russiske krigføringen ble selvfølgelig bestemmende for kommisjonens arbeid, og avgjørende for en konklusjon som vil koste oss et statlig kontantutlegg på 30 milliarder kroner, og deretter 40 milliarder ekstra i året de neste ti årene.

Slik prises en militær beredskap i utakt med virkeligheten slik den sees fra en Forsvarskommisjon.

Jeg leser rapporten mens jeg sitter i Longyearbyen, en by som det siste året er trukket dypere inn i norsk sikkerhetspolitikk. Svalbard har alltid handlet om sikkerhetspolitikk, men nå handler det først og fremst om sikkerhetspolitikk.

I januar i år varslet regjeringen at det var behov for en ny stortingsmelding om Svalbard. Bestillingen var annerledes enn ved tidligere meldinger. Denne gangen hadde regjeringen lagt til sikkerhetspolitikk som en del av begrunnelsen. Det har aldri tidligere vært understreket så tydelig.

Også i Bodø dominerer den militære aktiviteten i nordområdene utsikten. (Foto: Arne O. Holm)

Mye om Svalbard

Beskjeden fra Forsvarskommisjonen tidligere denne uka, kommer på noen områder stortingsmeldinga i forkjøpet. Det brukes mye spalteplass på Svalbard i rapporten.

Det er flere grunner til det.

Blant annet handler det om energileveranser til Europa, hvor Svalbards beliggenhet har stor betydning for overvåking og forsvar.

Det handler videre om klimaendringer som forsterker betydningen av enhver øy i Arktis. Kommisjonen understreker spesielt russiske interesser i Arktis, og Svalbards militærstrategiske betydning for Russland.

Øygruppa er også avgjørende for satellittovervåking og tilgang til isfrie havner. I tillegg kommer en kamp om ressurser i nordlige områder, som i seg selv kan utløse en konflikt.

Det handler om ei øygruppe hvor Russland har et solid fotfeste gjennom sin tilstedeværelse i Barentsburg, om lag 60 kilometer fra den norske bosetningen i Longyearbyen.

Skiller lag

På et punkt kan det se ut som om Forsvarskommisjonen skiller lag med de som for tida arbeider på spreng med stortingsmeldinga om Svalbard. Sistnevnte har en klart uttrykt målsetting om ikke bare å bremse, men kanskje til og med redusere folketallet i Longyearbyen. I Forsvarskommisjonen understrekes langt på vei det motsatte. Her omtales befolkningen i Øst-Finnmark og i Longyearbyen i samme avsnitt, og da som en ressurs som skal redusere faren for en invasjon fra Russland.

"Norsk bosetning og økonomisk aktivitet har også en spesiell verdi på Svalbard som ikke har militære baser eller permanent militær tilstedeværelse", heter det i rapporten, som legger til at "økt aktivitet i nordområdene kan føre til økt interesse for næringsutnyttelse på Svalbard".

Jeg er usikker på om det siste setninga peker på norsk eller internasjonal interesse. Den første peker på nordmenn alene.

Og det er akkurat her det eksisterende næringslivet i Longyearbyen, som i dag har en årlig omsetning på rundt en milliard kroner, ikke kjenner igjen sin egen by.

Utsikten er borte, men også den økonomiske horisonten. For hvordan skal man sikre en robust norsk befolkning når beskjeden fra nasjonale myndigheter er at veksten skal bremses?

Redusere aktiviteten

Og med det samme bakteppet: Hvordan skal Norge gå i bresjen for ny næringsutvikling på Svalbard, dersom regjeringens formål er å redusere den samlede aktiviteten i Longyearbyen?

Stortingsmeldinga om Svalbard, som kommer i 2024, må levere gode svar på dette.

I sum er det langt fra overraskende at Forsvarskommisjonen bruker svært mye av sin tid på å analysere de militærstrategiske utfordringene i nettopp nordområdene.

Forleden varslet også Danmark, noe oppsiktsvekkende, at deres viktigste militærstrategiske område ligger i nord.

– Først står Arktis og kongeriket, dernest Østersjøen og Danmarks nærområde, sa den danske forsvarsminister Troels Lund Poulsen.

Det er ikke bare i Longyearbyen at utsikten er annerledes enn den var for kort tid siden.

Tilbake i Bodø ser heller ikke jeg de vante fjellformasjonene der havet slutter. I dag, under morrakaffen, stirret jeg rett inn i tungt bevæpnede, internasjonale krigsskip på vei mot nye militærøvelser i nordområdene.