Ukraina-konflikten Nordområdeekspert: Det norsk-russiske grenseforholdet vil ikke nødvendigvis rammes hardt

Ukraina-konflikten har utviklet seg til varm krig gjennom Russlands invasjon av landet. Mer spredning av militær spenning til andre regioner er en aktuell problemstilling.

Samtidig er det fortsatt grunn til å tro at Russland vil søke å holde nordområdene på avstand fra det aktive konfliktterrenget i Øst-Europa, mener Rasmus Gjedssø Bertelsen, professor i nordområdestudier ved UiT Norges arktiske universitet.

– Jeg tror ikke at det som nå skjer i Ukraina nødvendigvis vil ha en sterk direkte innvirkning på grenseforholdet mellom Norge og Russland. Moskva ønsker å holde nordområdene og Arktis adskilt fra konflikten med Vesten i Ukraina og Svartehavsregionen, slik jeg ser det. 

Bertelsen utdyper sitt resonnement: 

– Russlands angrep på Ukraina kommer direkte i forlengelsen av russiske krav til Nato og USA fra desember, der det viktigste er at Ukraina aldri må bli Nato-medlem. Vesten avviste de mange kravene, uten å stille opp med tilstrekkelige midler for å avskrekke Russland mot et angrep på Ukraina.

– For tiden synes det konkrete russiske prosjektet å være å avvæpne Ukraina og innsette en ny regjering i landet, sier professoren og fortsetter: 

– På samme tid går kanskje den russiske invasjonen av Ukraina langsommere og dårligere enn forventet, og Vestens reaksjon er muligens kraftigere enn forventet fra russisk side. Dette reiser spørsmålet om det eventuelt kan komme eskaleringer fra russisk side på andre områder.

Mulige avdempende forhold

I fortsettelsen peker Bertelsen på faktorer som kan tilsi at Russland ser annerledes på nordlige områder – og som kan tale for at det norsk-russiske grenseforholdet kan bli holdt på armlengdes avstand fra spenningene i og rundt Ukraina. 

Til forskjell fra i nord, har Russland over mange år hatt konkrete militærstrategiske problemstillinger i Svartehavsregionen og Kaukasus. Å forhindre innlemming av Georgia og Ukraina i Nato har vært fremst på den russiske agendaen, og dette har det hele tiden vært åpenhet rundt, påpeker professoren.

– Moskva har ikke tilsvarende sikkerhetsproblemer i nord som i Øst-Europa. Etter min kjennskap, har heller ikke Russland stilt noen krav til Norge eller Finnland rundt grenseforhold. Men russerne har riktignok kritisert amerikansk militær tilstedeværelse i Norge, sier han. 

– I tillegg er det relevant å se tilbake til 2008, da Russland gikk militært inn i Georgia – og til 2014 da russiske styrker tok kontrollen over Krimhalvøya. Disse hendelsene påvirket det norsk-russiske forholdet betydelig på noen områder, men det skar seg ikke fullstendig.

I går informerte regjeringen om at Norge som en del av sin støtte til Ukraina, vil gi militært utstyr til ukrainske styrker – som hjelmer og beskyttelsesvester.

– At Norge nå tilsynelatende ikke vil sende våpen eller ammunisjon direkte til Ukraina, er viktig å merke seg. Dette handler sannsynligvis om å unngå å framprovosere et russisk motsvar i nord. Finland nøler også med å sende våpen til Ukraina, kommenterer Bertelsen.

Konfliktpotensialet i nord

Ved mulig ytterligere opptrapping av nåtidens konflikt mellom Russland og Nato, ligger imidlertid nordområdene an til å bli et brennpunkt, ifølge professoren.

– Nordområdene og Barentshavet vil ha svært stor sikkerhetspolitisk og militærstrategisk betydning hvis det skulle bryte ut en større krig med utgangspunkt i Ukraina. Dersom væpnet konflikt sprer seg til nordområdene, vil det sannsynligvis skje via Baltikum og Østersjøområdet, sier Bertelsen.

Koblingen av nordområdene og Arktis med Østersjøregionen i nåtidens spente sikkerhetskontekst gjøres også av flere nordiske forskere og fra nordisk politisk hold.

UiT-professoren mener at situasjonen for de baltiske landene er svært kritisk i tiden framover.

I ytterste konsekvens, kan det oppstå ringvirkninger av Ukraina-konflikten som involverer stormaktenes atomvåpenarsenaler – og i så fall vil vårt nabolag i nord bli sterkt berørt, påpeker professoren.

– Atommaktene tenker hele tiden på om konflikter kan bli opptrappet til atomkrig. Dette ses i gårdagens ordre fra Putin om å sette russiske atomvåpen i kampberedskap som en advarsel til USA, sier han og fortsetter: 

– Hvis dagens konflikt eskalerer ukontrollerbart – og Russland skulle oppleve en sterk trussel mot sin kjernefysiske slagkraft i nord, særlig fra USA og Storbritannias side, vil landet gå ubegrenset langt for å beskytte sine atomvåpen.

– Da er vi inne på det russiske bastionforsvaret som vil omfatte Nord-Norge [og går ut på å nekte andre stater sine styrker tilgang, red. anm.]. Dette er imidlertid siste trinn på eskaleringsstigen før atomkrig, presiserer Bertelsen.

I et intervju med High North News, kommer professor Katarzyna Zysk ved Institutt for forsvarsstudier med tilsvarende betraktninger rundt hva Russland trolig tenker om nordområdene i dagens situasjon, og hva landet vil kunne foreta seg i nord ved en mulig konfliktopptrapping med Nato. 

Knute rundt Cold Response 2022

I forlengelsen av det ovennevnte, er den nært forestående norskledede militærøvelsen Cold Response svært aktuell. Øvelsen starter 10. mars og skal foregå fram til 8. april med 35 000 soldater. 

Den største andelen av allierte styrker kommer fra USA og Storbritannia. Storparten av øvingsaktiviteten skal foregå i Nord-Norge.

I dagens situasjon byr øvelsen på en vanskelig problemstilling, mener Bertelsen.

– På den ene siden kan ikke Norge og Nato bakke ut. På den andre siden er det meget risikabelt å gjennomføre en så stor militærøvelse i Nord-Norge nå i lys av den forferdelige situasjonen i Øst-Europa, påpeker han og fortsetter:

– Ja, Norge har informert om øvelsen og Russland vil sikkert sende observatører. Imidlertid er Russland svært redd for å få amerikanske og britiske styrker for tett på sine strategiske atomstyrker i nord.

– Trolig er det ikke noe annet for Norge og de allierte å gjøre enn å vise fasthet og gjennomføre øvelsen. Samtidig er det svært viktig å berolige russerne slik at de ikke får panikk, og tror at øvelsen leder opp til et angrep mot dem, sier professoren og understreker følgende: 

– Det vil være ekstremt viktig å unngå misforståelser, uhell og sammenstøt i luften og til havs mellom Natos og Russlands fly og skip, noe som kan komme helt ut av kontroll. Kommunikasjonslinjer mellom den russiske Nordflåten og Forsvarets operative hovedkvarter nær Bodø vil være av avgjørende betydning.

Viktig fokus på hybride trusler

I dagens skjerpede sikkerhetsbilde som følger av det russiske angrepet på Ukraina, tror Bertelsen at norske myndigheter har et sterkt søkelys på hybride trusler.

– Jeg vil forestille meg at de alle norske organene innenfor etterretning, overvåkning og sikkerhet, som PST, Nasjonal sikkerhetsmyndighet og vanlig politi, nå er veldig oppmerksomme på mulige hybride trusler mot Norge, sier han.  

Hybride trusler er sammensatte sikkerhetstrusler i gråsonen mellom fred og krig. Eksempler på virkemidler i denne gråsonen er desinformasjon og cyberangrep mot infrastruktur.

– Hvis Russland skulle bestemme seg for å aktivere sitt bastionforsvar, antar jeg at det ville involvere hybride elementer overfor Nord-Norge, Nord-Finland og Nord-Sverige. Å være obs på virkemidler innenfor det hybride spektrum er viktig, poengterer professoren. 

Stadig viktig balansegang

Krigsbildene fra Ukraina gir sterke inntrykk, og preger den sikkerhetspolitiske debatten i Norge. Under dagens omstendigheter er det fortsatt viktig å holde fast ved den gamle norske russlandspolitiske todelte strategien med avskrekking og beroligelse, mener Bertelsen. 

– I denne situasjonen vil jeg understreke betydningen av å holde to tanker i hodet samtidig. Norge bør både avskrekke Russland og beskytte seg mot hybride trusler – og samtidig berolige og samarbeide over nabogrensen, sier han og fortsetter.

– Norsk-russisk samarbeid i nord bør ikke ofres i et forsøk på å skape et vern mot hybride trusler, eller som symbolpolitikk i affekt. Framover tror jeg at det vil komme et voldsomt trykk mot samarbeidskreftene, særlig de i nord. Dette må man møte med å gi tydelig uttrykk for viktigheten av holde fast ved denne tenkningen langs to spor.   

Professoren forteller at han merket seg at noen framtredende stemmer i sør har gått hardt ut mot Barentssamarbeidet i den siste tiden.

– Dette illustrerer manglende evne til nettopp å ha mer enn én tanke i hodet om gangen. I nord er man fullt klar over at man har en stormaktnabo med store militære styrker, men denne naboen kan man altså både avskrekke på det militære området og samarbeide med på andre felt, poengterer Bertelsen.

Han vektlegger også framtidsperspektivet på den norsk-russiske relasjonen.

– Det å skulle avslutte blant annet barne- og ungdomssamarbeid med Russland i Barentsregionen, vil ikke hjelpe Ukraina – og ei heller gi oss noen fordeler. Tvert imot er det fordelaktig for oss å legge grunnlag for at barn og unge på begge sider av grensa – som om 10-20-30 år vil være voksne borgere og kanskje også beslutningstakere i Norge og Russland – vil kjenne til hverandre og ha kunnskaper om hverandres land.

– Å tenke rundt forholdet til Russland i det lange perspektiv, er viktig også nå, understreker professoren i nordområdestudier.

Æresdoktoratet til Lavrov

Langs de samme linjene, har også Bertelsen betraktninger rundt det nå svært omdiskuterte æresdoktoratet til Russlands utenriksminister Sergei Lavrov ved UiT.

I 2011 utnevnte universitetsstyret til UiT Lavrov og Jonas Gahr Støre til æresdoktorer ved universitetet for deres samarbeid som ledet til delelinjeavtalen mellom landene i Barentshavet.

I dag skal Lavrovs utnevnelse vurderes i et ekstraordinært møte i universitetsstyret.

– Æresdoktortitler trekkes meget sjelden tilbake. Når det skjer, er det som regel tilknyttet straffeforfulgt kriminalitet, slik som Bill Cosbys overgrep mot kvinner. Henry Kissinger har fortsatt sin Nobels fredspris, bemerker professoren. 

– UiT må vurdere om det virkelig hjelper Ukraina å trekke tilbake Lavrovs æresdoktorat, eller om det er symbolpolitikk? Vesten har nå tilsynelatende gått fra tom symbolpolitikk og ønsketenkning til effektive motsvar mot Russland.

– Norge og Russland har alltid vært og vil forbli naboer i nord, der UiT er og bør være en betydelig aktør i forsknings- og undervisningsrelasjoner til Russland. Her må UiT nøye overveie de langsiktige konsekvensene for samarbeid med russiske universiteter og forskningsinstitusjoner, sier Bertelsen.