Kvotemelding 2.0 på vei: Snart starter fordelinga av fiskekvoter for mange milliarder

I løpet av våren kommer regjeringen med den mye omtalte kvotemelding 2.0., en stortingsmelding som vil ha mye å si for framtiden til de norske fiskeriene. 

Et av de viktigste temaene i kvotemeldinga vil handle om hvordan strukturkvotene skal tilbakeføres på fiskeflåten. Store deler av dagens kvotegrunnlag, særlig innenfor torskefiskeriene, er på slike kvoter. 

Flere kvoter på ett fartøy

Gjennom myndighetenes strukturordninger på 2000-tallet ble det mulig å flytte på fiskekvoter mellom fartøy. Der kvota før hadde vært koblet til et spesifikt fiskefartøy kunne den nå føres videre til andre fartøy, og det ble mulig å slå sammen kvoter fra flere båter.

Dette kunne gjøres dersom fartøyet som kvota opprinnelig tilhørte ble tatt permanent ut av fiskeriet. Kvota, som nå er ført over på det gjenværende fartøyet, kalles strukturkvote, og kommer i tillegg til grunnkvote. For mer informasjon se faktaboks nederst i saken.

Strukturkvotene som ble kjøpt skulle disponeres i et visst antall år og når sine 20 og 25 års tidsbegrensninger i de kommende årene. De første utløper allerede ved slutten av 2026. Da skal strukturgevinsten tilbakeføres til de forskjellige fartøygruppene over 11 meter i kystflåten. Egne strukturordninger ble også innført for den større, havgående flåten.

Spørsmålet om hvordan strukturkvotene nå skal fordeles har skapt debatt i næringa. Det handler om store verdier ettersom om lag 40 prosent av alle fartøykvoter er på såkalte strukturkvoter. 

– Opprinnelig avtale må følges

Saken om fordeling av strukturkvoter har denne vinteren vært på høring. Nærings- og fiskeridepartementet la fram tre ulike modeller som høringsinstansene skulle ta stilling til. Ytterligere en modell, en hybridmodell basert på et framlagt forslag fra Norges Fiskarlag, hadde høringsfrist tirsdag denne uka.

Se oppsummering av de forskjellige alternativene lenger ned i saken. 

– Hvis regjeringen leverer en melding der de foreslår at kjøpte strukturkvotene helt eller delvis skal få lov til å bli igjen hos de som kjøpte dem, vil det være et svik mot hele den opprinnelige ordningen. Det må ikke skje.

Det sier Arne Pedersen, leder av Øst-Finnmark Kystfiskarlag og tidligere leder av Norges Kystfiskarlag, i et intervju med High North News.

– Alle de som kjøpte strukturkvoter visste at dette skulle føres tilbake når tidsperioden var over, poengterer Pedersen. 

Han henviser til den opprinnelige avtalen og at det i denne står at strukturkvota skal tilbakeføres til flåtegruppen den ble tatt fra; slik at det ble en gevinst, en økning i kvotegrunnlaget, til alle de gjenværende i gruppa. 

"Forutsetningen for strukturkvoteordningen var at strukturgevinster skulle komme de øvrige fartøyene i den opprinnelige lengdegruppen til gode. Med den opprinnelige lengdegruppen menes her den lengdegruppen strukturkvoten kom fra før den ble strukturert første gang", ifølge Fiskeridirektoratet. 

Har blitt flyttet mellom grupper

Strukturordningene har sin bakgrunn i at fiskerimyndighetene mente man hadde for stor fangstkapasitet i forhold til tilgjengelige fiskeressurser. Det var med andre ord nødvendig å redusere antall fartøy.

Et formål med ordningen var å legge til rette for økt lønnsomhet i fiskeriene. Det skulle blant annet fasiliteres for et utvidet kvotegrunnlag for det enkelte fartøy og på den måten legges opp til en drift som sikrer virksomhet over størst mulig del av året, skriver Riksrevisjonen i sin undersøkelse av kvotesystemet.

Samtidig skulle reduksjonen i antall fartøy gjennomføres på en slik måte at man ivaretok målet om en variert flåte, sammensatt av både store og små fartøy. Et av tiltakene var at strukturkvotene skulle ha binding til den spesifikke flåtegruppen de ble tatt fra, hjemmelslengdegruppen, for å opprettholde en differensiert flåte. 

I løpet av de siste 18-20 årene har man utvidet ordningen, slik at det ble mulig å flytte kvotene oppover i flåtegruppene, forteller den tidligere lederen av Kystfiskarlaget. 

– Nå er det flyttet så voldsomt mye kvoter opp til båter som att på til er over 28 meter, som vi mener er havgående fartøy. Systemet har imidlertid alltid vært slik at strukturkvotene skulle føres tilbake til de opprinnelige gruppene de var på når deres tidsperiode er utløpt. På den måten skulle de gi en strukturgevinst til alle de som er i den aktuelle gruppa der den hørte hjemme. Nå er det færre båter i denne gruppa, ergo får alle der en gevinst. Hvis dette ikke tilbakeføres så endrer man kvoteandelen mellom flåtegruppene, som har stått fast hele tiden. 

– Strukturkvoteordninga som ble innført på 2000-tallet var Kystfiskarlaget i sin tid imot. Vi skjønte allerede da hvor det bar hen, legger Pedersen til. 

Forskjellige modeller

Ved Stortingets behandling av forrige kvotemelding fra Solberg-regjeringen våren 2020 ble det bestemt at gruppeinndelingen av kystflåten skulle skje etter faktisk lengde. Dette ville få føringer for strukturgevinstfordelingen – og ville på den måten ikke være i tråd med det mange mener er opprinnelig avtale. 

Vedtaket ble gjort like etter at Riksrevisjonen la fram sin undersøkelse om kvotesystemet med kraftig kritikk mot fiskeripolitikken som har blitt ført de siste 20 årene. Dette gjaldt blant annet særlig mot at forslag til endringer i kvotesystemet ikke har blitt tilstrekkelig konsekvensutredet. 

Departementet har i forbindelse med den kommende meldingen altså lagt fram tre ulike modeller, mens et fjerde har kommet på banen i senere tid. 

– I høringsrunden gikk et flertall inn for at vi skulle holde fast ved det som var utgangspunktet for strukturavtalene. Ved utløpet av tidsperioden skulle de tilbakeføres til samme gruppe som de var strukturert fra. Alle næringsorganisasjonene peker på forutsigbarheten dette innebærer, og det er i tråd med forutsetningene for strukturkvotene som har ligget i alle år, sier fiskeri- og havminister Bjørnar Skjæran (A). 

– Høringsinstansene var derimot delt mellom modell to og tre, og Fiskarlaget sitt kompromissforslag ligger mellom disse, legger han til. 

Det kan dermed se ut til at en fordeling av strukturgevinst etter faktisk lengde virker mindre sannsynlig. En slik fordeling av strukturgevinst ville i praksis innebære at nesten halvparten av kystfiskeflåtens torskekvote vil havne på 145 fartøy større enn 21 meter, opplyser Fiskeribladet som henviser til tabeller som illustrerer torskekvotene fordelt etter både faktisk lengde og hjemmelslengde. 

Fiskeribladet rapporterer at årsmøtet i en annen fiskeriorganisasjon, Fiskarlaget Nord, mener modellen som ligger nærmest den opprinnelige avtalen, er at kvotene skal føres tilbake til hjemmelslengdegruppene, etter størrelsen på fartøyets grunnkvote.

"Den andre modellen, som fordeler strukturgevinsten etter fartøyets samlede kvotemasse, ble i årsmøtet sammenlignet med å ta fra de fattige og gi til de rike", skriver avisa. 

Det fjerde alternativet, modell X, ble lansert av Norges Fiskarlag, den største landsorganisasjon for yrkesfiskere, og omtales som nevnt over som et kompromissforslag.

Samfunnsmessig betydning

Pedersen i Øst-Finnmark Kystfiskarlag understreker at spørsmålet om tilbakeføring av strukturkvoter har en samfunnsmessig betydning. Han viser blant annet til at båtene som ble trukket ut av fangsting ved struktureringa ofte var de minste, og legger til at den gruppa som har blitt hardest rammet er båtene mellom 15 og 21 meter, men også de mellom 21 og 28 meter.

– Her finner man det som var den viktigste flåten for ferskfiskproduksjon -– stor nok til å kunne lande line ute på fiskebankene og fiske hele året, selv etter at sesongen og gyteperioden er over. Denne flåten har blitt sterkt svekket og dets fravær har bidratt til at norsk fiskeindustri har vanskeligheter med å få tilgang til råstoff av torsk, særlig på høsten, forteller han og legger til: 

– Det er gjennom kvotesystemet at vi kan bygge opp en produksjon igjen langs kysten. Og det er gjennom det at vi kan danne grunnlag for små kyst- og bygdesamfunn. Mange av de store båtene kommer for eksempel ikke inn i havnene der du minste kystsamfunnene befinner seg, og leverer ofte heller til frysehotell være seg i Båtsfjord eller Tromsø. Det har blitt en sentralisering av produksjonen og det vi har fått aller mest av er ubearbeidet rundfryst råstoff fra norske kvoter - via trålere og den store kystflåten, til utenlandsproduksjon. Det har rammet hele strukturpolitikken, hevder Pedersen. 

Dersom opprinnelig avtale om strukturkvoter ikke følges vil vesentlige deler av norsk kvotegrunnlag være tapt for norsk industri og produksjon, mener han. 

– Kvotene har blitt kjøpt oppover i systemet hvor man blant annet finner fartøy som rundfryser det meste om bord og der råstoff sendes via fryseanlegg til utlandet for bearbeiding. Dette råstoffet har også blitt mye dyrere for norsk fiskeindustri og mye er derfor tapt for norsk produksjon. Det har aldri vært meninga i norsk fiskeripolitikk at kvoter fra mindre sjarker skulle kunne håndteres på denne måten og bli et råstoffgrunnlag for utenlandsproduksjon – og ikke langs kysten. 

– Norsk fiskerilovgivning og forvaltning var opprinnelig innrettet mot kyst- og fjord. Men strukturperioden har virka mot sin hensikt og mot norsk fiskerilovgivning. Hvis dagens regjering sementerer ordninga ved å ikke føre tilbake kvotene til hjemmelslengdegruppene bidrar det til å virke ekskluderende for fremtidige generasjoner av fiskere.

Han viser blant annet til at det er få som kan kjøpe seg en fiskebåt for å fangste ute på fiskebankene. Det kan koste opp mot 20 millioner, samtidig som at kjøp av driftsgrunnlaget, kvoter, kan være en like stor sum.

– Markedsverdien på kjøpte kvoter er nå så enorm at vi flytter oss mer mot at det kun er finansieringsselskaper som kan trå inn. 

– Dette handler i bunn og grunn om vanlige folks muligheter til å skaffe seg arbeid og inntekt der de bor, basert på fiskeressursene langs kysten. Kvotemeldingen er et element i det dramaet som er mellom å dra fisken mot investert kapital istedenfor arbeid og inntekt til folk der de bor, oppsummerer han.